Curling er prestasjonsidrett som spilles på is med tunge granittsteiner. Det er en lagsport med fire utøver på hvert lag. Hver utøver skal etter tur sende avgårde en stein mot et sirkelformet mål på isen, også kalt ‘boet’. En utøver sender avgårde steinen, mens to andre går / løper foran steinen for å koste. Kostingen gjør at steinen glir mer nøyaktig og kan lettere plasseres der man ønsker. Lagets fjerde medlem, lagkapteinen (skip) står ved boet og veileder de andre spillerne. Hver utøver skal sette to steiner og det spilles totalt 16 steiner i hver omgang. En kamp omfatter 8-10 omganger. Målet er å plassere steinene nærmest sentrum av boet, og man får poeng for antall steiner som ligger nærmere sentrum enn motstanderens.
En curlingbane er mellom 44,5 og 46 meter lang og mellom 4,27 og 5 meter bred. Overflaten er grundig preparert for et smidig og jevnt støt med kulen.
Målet, også kjent som ‘boet’ er markert på hver side av banen som tre ringer i forskjellige farger. Ringene er en visuell hjelp for å sikte mot sentrum, kalt ‘knappen’. Poenggivningen påvirkes ikke av ringene, men steinen må minst berøre den ytre ringen for å være poenggivende.
Curlingsteinen er laget av granitt og veier maks 19,96 kg. Det finnes også egne sett for barn som er mindre og lettere. Steinene er markert fra 1 til 8 slik at man skal vite hvilken man skal benytte seg av.
Curling fikk sitt gjennombrudd i Norge da vi vant OL-gull i Salt Lake City i 2002 hvor vi slo Canada 6-5 i finalen. Under OL i Vancouver fikk det norske landslaget også mye oppmerksomhet som følge at et spenstig valg av bukser. Det norske laget kom seg til finalen, men måtte se seg slått av det canadiske laget 6-3. Etter denne oppsvingen er det flere curlingbaner tilgjengelig over hele landet for profesjonell og amatørspill.